ting jeg beundrer ved andre

Individualitet. For meg finnes det ikke noe som kan måle seg med skjønnheten hos noen som er seg selv! Uansett om det «å være seg selv» vil bety at du er annerledes, eller det at du er deg selv betyr at du rett og slett ikke bryr deg om å være annerledes; det er ikke en skam å være tilfreds med å være en «følger», det betyr ikke at du ikke er unik! Men det å virkelig være seg selv, med sine verdier, egenskaper, drømmer – hele sin identitet, det er noe utrolig vakkert. (I disse Pride-tider må jeg innrømme at jeg har felt noen tårer over alle de nydelige, stolte fjesene jeg har sett).

Ærlighet. Det å være ærlig med andre, men ikke minst, være ærlig med seg selv! Det er tøft å skulle være ærlig, men jo fortere man klarer det, jo fortere gir man seg selv en mulighet til selvutvikling. Jeg føler dette henger sammen med individualitet, for er man ikke ærlig med seg selv, vil man aldri kunne være seg selv 100%, da er du bare en idé.

Jeg beundrer virkelig mennesker som tør å si at «vet du, jeg har disse og disse problemene, og sånn er det bare» eller «vet du, jeg kunne ikke brydd meg mindre om å ikke ha en million følgere på SoMe» eller «vet du, det er faktisk viktig for meg å synes i folkemengden». Det å være ærlig med seg selv gir deg en mulighet til å komme videre til dit du vil, (selv om du ikke nødvendigvis vet akkurat hvor det er).

Generøsitet, åpenhet og toleranse. (Tar disse tre sammen, da de for meg handler om hverandre). Generøsitet handler om mer enn materialistiske gaver, generøsitet handler om å gi av seg selv, men også om å gi andre muligheten til å gi av dem selv. Det å være generøs i sitt eget vesen, i åpenheten, toleransen, og forståelsen man viser andre, selv om de ikke er akkurat som deg, (eller forbildet ditt), det gir noen enorme ringvirkninger. Det å gi andre sjansen til å vokse, det er en fantastisk egenskap.

Ari-13

å få en diagnose

Det finnes både fordeler og ulemper med det å få en diagnose, og det kan være veldig krevende for den det gjelder. Jeg har spurt noen med forskjellige psykiske diagnoser hvordan det var for dem, og hvilke tanker de har rundt det. Senere i innlegget kan du også lese min opplevelse rundt det.

Y OM DIAGNOSEN ANGST

«Jeg følte det var både positivt og negativt få diagnostisert at jeg har angst. Negativt fordi ingen vil jo ha angst, selv om det kan virke motsatt slik folk slenger det rundt at de har «angst for alt». At noen misbruker ordet gjør at folk ikke tar det seriøst. Men det var også positivt fordi jeg nå vet at jeg ikke holder på å bli gal eller noe når jeg får anfall eller har verre perioder, fordi jeg vet at det er noe som følger med diagnosen. Det er også fint å vite at det går an å fikse det, eller bli bedre, selv om det ikke alltid føles slik».

L OM DIAGNOSEN(E) PERSONLIGHETSFORSTYRRELSER

«Jeg var vel 20 eller 21 da jeg fikk to PF-diagnoser. For meg var det det veldig godt. Jeg følte meg unormal og rar, og det å faktisk få en diagnose på det gjorde at jeg følte det på en måte var en forklaring. Jeg har også følt samhold med andre med samme diagnose, det er så godt å se at det ikke bare er jeg som har det sånn jeg har det. Men jeg synes fortsatt det er litt vanskelig å snakke om akkurat PF-diagnosene, (jeg har andre óg), fordi jeg føler PF-er har fått et veldig dårlig rykte, mange blir på en måte redde eller usikre når de hører ordet».

aa300b60-37a7-4c04-91f8-6b903c2c0275

E OM DIAGNOSENE POSTTRAUMATISK STRESSLIDELSE OG KRONISK SUICIDALITET

«Jeg fikk PTSD-diagnosen i høst/vinter og det var en lettelse, for før det hadde jeg «bare» angst og depresjon. Det var en lettelse for da er det skrevet på papiret at jeg har traumer når jeg skal få hjelp. De har også uttalt seg om kronisk suicidalitet, og det var vanskelig, for hvis jeg snakker om tanker, får jeg bare beskjed om at det har jeg alltid..».

MIN OPPLEVELSE: BORDERLINE PERSONLIGHETSFORSTYRRELSE+

Å få de diagnosene jeg har, har for meg vært mest positivt. Å få de fikk meg til å føle meg sett og forstått, de ga noe å sette fingeren på, og de ga meg en forklaring på hvorfor jeg er og fungerer slik jeg gjør. Som L sa tidligere i innlegget, så følte jeg meg unormal og rar før jeg fikk vite at det var en grunn til det. Jeg følte meg slem og mislykka som menneske, fordi jeg ikke klarte å fungere på samme måte som majoriteten, (det gjør jeg i grunn fortsatt), men nå vet jeg at det ikke er min feil.

Å få diagnosene ga meg, på villspor alene i jungelen, en retningssans og et instinkt på sett og vis. Nå visste jeg hvor jeg befant meg og kunne derfor begynne på reisen min. Og når retningssansen slo inn tok det ikke lang tid før jeg kom over en liten landsby bebodd av mennesker som meg selv. Jeg var ikke alene. (Og videre, i den idylliske jungel-metaforen min, lærte beboerne meg overlevelsesteknikker og selvforsvar, de viste meg hvilke bær som var giftige og ikke, ogsåvidere).

afd232ef-a149-4351-8b7b-02d64bc1d6fe

Det å ha diagnosene på papiret har også gitt meg muligheten til å gå i en behandling som er tilrettelagt for mine problemstillinger, som jeg ikke ville hatt hvis ikke akkurat de ordene stod i journalen min.

Men det er alltid en bakside: det er fra før av mer enn nok stigma rundt «bare» depresjon og angst, som folk er sånn sett godt kjent med, men med en gang noen litt uvitende hører ordet personlighetsforstyrrelse, (eller f.eks bipolar eller schizofreni for den saks skyld), så går «crazy alert» rundt i hodet på dem og de tenker på seriemordere, manipulerende psykopater og voldelighet ovenfor andre, noe som i 99% av tilfellene ikke er et problem. (Skader vi noen, fysisk eller psykisk, så er det mest sannsynlig oss selv).

Det er mye fordommer ute og går, og det skaper avstand og intoleranse, som videre kan føre til mangel på muligheter med blant annet jobb, det å få ordentlig  og respektfull hjelp, (ja, for det er tilogmed utbredt med fordommer mot bl.a Borderline PF hos helsepersonell), og nære relasjoner. Jeg håper jeg kan være med å bekjempe de fordommene ved å være åpen om min psykiske helse og la dere bli kjent med (iallfall) mine diagnoser.

Ari-13