SISTE DAG PÅ GRUPPE

Det var siste dag på gruppe idag. Jeg var ikke helt med følelsesmessig, holdt meg distansert, prøvde å beskytte meg selv fra separasjonen. Jeg ville at timen skulle gå fort, få det overstått, få det bort, men slik ble det da ikke. Timen var seig, og sekundviseren tikket treigt rundt. Jeg var uinteressert i dette som ble sagt, og slo meg selv litt innvendig for det. Dette er et av de problemene jeg skal jobbe videre med.

Som jeg sa igår, så har jeg ikke fått tilbud om å fortsette i ny gruppe med en gang. C, sammen med MBT-teamet, har bestemt seg for at det er best jeg tar en pause, for å jobbe litt med de trekkene jeg har som blir trøblete i gruppesammenheng. Dette er blant annet en ufølsomhet og strenghet jeg kan ha ovenfor andre, og et bedrevitende standpunkt. Det er ikke akkurat gode trekk å ha, så jeg håper vi får dissekert dette i individualtimene.

Det er kjipt å ikke kunne fortsette rett i ny gruppe, men å vente til noen av disse problemene mine er litt bedre løst. Jeg mister tråden med de jeg har gått i gruppe med til nå, og kommer på etterskudd hvis jeg eventuelt skulle komme inn sammen med dem seinere igjen. Jeg mister et nettverk hvor jeg har følt et samhold. Jeg mister en rutine som har hjulpet til med å få dagene til å gå.

Samtidig så skal det bli godt å få pause, for med disse trekkene jeg har så blir det jo en del trøbbel.  Det skal bli godt å få en oversikt, få konkrete mål, og forhåpentligvis starte behandlingen «på ordentlig».

Ari-13

TENK Å BLI ROPT TIL AV EN OVERLEGE

God kveld, god kveld! Hva har dere drevet på med idag? Her ble det ganske hett utover dagen for å si det mildt, selv om den startet rolig. Som vanlig ble det en liten session med Khaleesi-kos, før jeg skulle ut på gruppe. Det er godt å starte dagen slik, det gir en ro å kose på den lille, varme kroppen. (Litt suss følger selvfølgelig også med). Og det er spesielt godt med den roen før jeg skal begi meg ut på noe jeg helst ville sluppet, spesielt idag.

Processed with VSCO with j2 preset

Jeg var, som vanlig, den første til å dukke opp på gruppe. Som vanlig var det en som kom for seint. Og gruppeterapeutene presset som vanlig på at jeg skulle ha tema, (selv om jeg har sagt flere ganger at jeg ikke er klar). Men denne gangen ga jeg meg, og sa jeg kunne snakke litt, i tro om at de kanskje ville høre litt på de vanskelige følelsene jeg har hatt.

Midt i mitt tema var det en som kom med innspill om at i dette systemet er det lett å føle man ikke blir ønsket vel, noe jeg svarte bekreftende på. Selv om det er vanskelig for meg å snakke om følelser, spesielt hvis det innebærer noen andre, tok jeg opp at jeg hadde hatt mange paranoide tanker i dette løpet mitt i MBT, med gruppeterapeut B som ble satt inn i noe jeg tenkte var for å presse meg ut, og at gruppeterapeut G ønsket meg død når hun ikke ville gi meg medisiner da jeg var alvorlig deprimert, og hvordan det skulle et SM-forsøk til før det ble gjort noe med.

Så fort det var sagt kom gruppeterapeut G rett opp i ansiktet på meg og nærmest ropte til meg om jeg skjønte hvordan det var for henne å bli anklaget for noe slikt og hvordan dette var for henne. De andre ble stumme, åpenbart; det er ikke hver dag en overlege nesten-roper til en pasient. Hun fortsatte og jeg satt der i noe som lignet et sjokk. Det tok ikke lang tid før tårene presset på, og det endte med at jeg løp derifra. Så fort døra var lukket bak meg lot jeg tårene fosse ut.

I etterpå-klokskapen ser jeg at jeg burde ropt til henne tilbake, spurt om hun ikke skjønte hvor vanskelig det var for meg. Jeg som faktisk satt med denne følelsen om at jeg var ønsket død. Samtidig skjønner jeg sinnet hennes, det er vel ikke akkurat høyest på ønskelista å bli avslørt som en overlege som nesten drepte en pasient.

Ari-13

INNLEGGELSE

Jeg har fått installert meg på rommet. En firepakning med Pepsi Max står i hjørnet og klærne er plassert fint i skapet. Jeg er (delvis) klar for tre uker på Post B. 

Det er mandag da meldingen uforberedt tikker inn. «Du har fått time ved Post B klokka 13:00 den 28. november». Innleggelse. Skulle ikke denne meldingen kommet om to uker? Blikket glir over meldingen igjen. 28. november. Jeg sjekker kalenderen. Det er to dager til. Det knyter seg litt i magen.

Onsdag sitter jeg der i godstolen. Stirrer ut i intet. Det er en time til jeg skal være på Post B. Bagasjen er ferdig pakka og ligger i gangen. Men der sitter jeg, i stolen, tankeløs.

Photo on 28-11-2018 at 14.00-4.jpg

Målet for innleggelsen er å få ordnet med medisiner. Finne noe som funker. Det burde egentlig vært gjort for lenge siden, jeg har spurt om det i en evighet, men nå skjer det endelig. Jeg prøver å ikke ha for høye forventninger, selv om jeg vil at alt skal bli borte på et knips. Meg jeg vil ikke sette meg selv på stupet til skuffelsen. Jeg vet at medisiner ikke kan ta bort alle symptomer og plager, men jeg skal ikke legge skjul på at det hadde vært fint om det tok det verste. (Flere tanker om innleggelse kommer senere).

Ari-13

UNNVIKENDE PF

Disclaimer: 1) jeg er ikke psykiater, 2) dette er min forståelse av diagnosen til dags dato, har du noe å tilføye så legg gjerne igjen en kommentar!

Vi som har Unnvikende Personlighetsforstyrrelse lever i en verden karakterisert av følelser av sosial inkompetanse, utilstrekkelighet, og sensitivitet for kritikk og avvisning. Vi har med oss en vedvarende følelse av anspenthet og frykt, og det når det kommer til det meste.

Vi frykter de fleste situasjoner, fordi vi føler oss sosialt klønete, dårligere enn andre, og ser flere verre sider ved oss selv enn det andre gjør. Dette kan føre til at vi isolerer oss, for å unngå å bli kritisert eller avvist for det vi gjør, sier eller er. Dette går utover det vi innebærer oss med; om det er venner, familie, eller terapi. Vi bruker en stor del av tiden vår på å studere andre etter dette behovet.

Vi har vanskeligheter med å starte med nye aktiviteter, og/eller møte nye mennesker, dette fordi vi har en tendens til å fokuserer så mye på det negative. Vi unngår mulighetene vi har i en frykt for å ikke bli likt, muligheten om å bli ukreditert. Vi kan være svært opptatt av dette behovet for å bli likt, og å unngå muligheter for motsatt; ikke nødvendigvis fordi vi vil bli likt, med fordi vi ikke vil bli «ulikt».

31a436d7-719a-4646-8ee5-1ae6786b82cd

I dette behovet har vi en tendens til å isolere oss. Vi islolerer oss for å kunne føle på en trygghet. Det å omgås andre inngår en usikkerthet, en usikkerhet vi ikke kan ta sjansen på, fordi vi har opplevd hva denne usikkerheten kan vise. Denne isolasjonen er svært strevsom, vi blir ensomme, selv om vi ikke vil det – vi ender opp med å forholde oss til oss selv.

For å oppsummere, vi føler oss dårlig til beins, men det betyr ikke at vi ikke vil være en del av felleskapet. Det betyr ikke at vi ikke vil være en venn. Vi vil gjerne være vennen din i tider av stress, og i tider av mindre stress, vi vil gjerne være vennen din uansett, men det krever litt mer av oss. Vær snill med oss.

Ari-13

LOVE, HOPE AND MISERY

Å, så deilig å ikke ha noe fastslått på timeplanen idag. Dagene som har vært har det nemlig blitt mye jobbing, både fysisk og psykisk. Vi holder på å oppgradere stua i andre etasje, (for at det skal bli litt koseligere der jeg befinner meg mesteparten av tiden), og sett at den stua egentlig bare har vært oppbevaringsrom i flere år har det blitt mye rydding, men nå begynner det faktisk å se greit ut her.

På tirsdagen kjøpte vi et nytt sofabord og en ny skjenk for å bytte ut det gamle vi hadde, og det har jo måttet settes sammen, som også er litt jobb. Men akkurat det er god jobb, for man følger en bruksanvisning. Jeg synes det er veldig greit med bruksanvisninger, de er litt beroligende. De er lette å forholde seg til for de gir klare beskjeder på hva som må gjøres, og hvordan, for å få ønsket resultat. Det finner du liksom ikke i livet ellers.

897B42A1-78E5-4048-ABD8-7B6492DBCD11.jpeg

// Sitat fra denne sangen til Jake Bugg som går på repeat for tiden

På det psykiske planet har det heller ikke stått stille, men det gjør det sjelden. Å gå i gruppeterapi er krevende, det er jobbing. Det blir mye grubling både før og etter, mange tanker blir satt igang, tanker som du spinner videre på i noe som kan virke som en evighet i ettertid.

Jeg tenker mye på det å utfordre kritikeren i meg, ikke tenke så mye. Jeg har lyst til å lage en egen Instagram-konto til det jeg driver med i notatbøkene mine, men kritikeren holder meg tilbake. Jeg er ikke god nok, jeg vil gjøre meg selv til latter, gud så patetisk jeg er. Så i mellomtiden får jeg prøve å dele det her.

Jeg jobbet med kreativiteten igår, og bildet over er resultatet. Det skal veldig mye til for meg å dele det, (ikke bare spesielt denne siden, men ting som dette generelt), fordi det er så mye som kunne vært gjort bedre. Det er så mye som ikke er godt nok, som ikke er perfekt. Men jeg velger å gjøre det allikevel, jeg velger å utfordre meg selv, utfordre den kritiske perfeksjonisten, fordi det er den eneste måten å komme framover på.

Håper du får en fin dag videre og utfordrer din kritiker litt idag! 

Ari-13

BORDERLINE PF

Disclaimer: 1) jeg er ikke psykiater, 2) dette er min forståelse av diagnosen til dags dato, har du noe å tilføye så legg gjerne igjen en kommentar!

Borderline Personlighetsforstyrrelse, (BPF), også kalt Emosjonelt Ustabil PF, går i bunn og grunn ut på, som navnet tilsier, å ha et ustabilt følelsesliv og vanskeligheter med å regulere følelser. Dette manifesterer seg på en rekke uhensiktsmessige måter. Jeg skal prøve å forklare diagnosen på en enkel og forståelig, dog smått utdypende, måte.

Vi med BPF har et markert og vedvarende ustabilt selvbilde og følelse av eget selv. Det vil si at måten vi ser og oppfatter oss selv, verdier, preferanser og drømmer, svinger. Jeg kan gå fra å være Jordas Bunnslam Nr. 1 til å være Superman på 0,3 sekunder. Ellers er det å vite hvem jeg er veldig vanskelig, for den ene dagen har jeg hele livet planlagt og vet akkurat hva jeg tenker om forskjellige ting og nøyaktig hvor jeg har meg selv, mens den andre dagen, (de dagene det er flest av), klarer jeg ikke tro på at jeg i det hele tatt eksisterer, at jeg egentlig er noe som helst. For å i det hele tatt klare å fungere i hverdagen må jeg lage regler for hva jeg er.

Mennesker med BPF er overdrevent redde for å bli forlatt, og går til ekstreme lengder for å unngå nettopp det, uansett om trusselen er reell eller innbilt. Dette kan blant annet innebære at vi strekker oss veldig/alt for langt for andre, går på akkord med oss selv for å bli godtatt, og/eller holder ut i giftige relasjoner med fysisk eller psykisk misbruk.

56f6d224-3588-439a-a420-ddd91f0d1021

Vi lever med intense og hyppige humørsvingninger, og har veldig kort vei til sterke følelser og reaksjoner. Vi går lett fra den ene ekstreme til den andre, som reaksjoner på triggere, men tidvis også uten å helt vite akkurat hvorfor. Jeg kan ligge begravet i senga overveldet av håpløshet, til plutselig å være inspirert, full av energi og med lyst til å gjøre alt, videre til å bli sittende og stirre ut i lufta eller inn i veggen i flere timer, totalt tom. Følelsen av tomhet er vedvarende hos mennesker med BPF.

Lignende ekstreme overganger skjer også i relasjoner med andre, der vi går fra sterk idealisering til sterk devaluering, typ elsk/hat, der overgangen kan trigges av selv småting. Dette gjør forholdene vi har til andre mennesker er intense og ustabile, og vanskelig å opprettholde.

En følelse vi har svært lett tilgang på er sinne. Vi reagerer lettere med sinne enn andre mennesker, og graden av sinne er gjerne ikke sammenhengende med «størrelsen» på selve problemet. Det vil si at vi reagerer sterkt på ting som andre vil kategorisere som småting, som for eksempel en misforståelse eller et brev som ikke glir perfekt ned i konvolutten på første forsøk. Har dere sett Ting som irriterer av Atle Antonsen? (Ah, den er fantastisk)! Ja, det kan være typ sånn.

cf021ad4-dd30-4b3d-8448-047db8419cc3

Utsatt for triggere og stress, for eksempel en krangel, et blikk, måten noen sier noe på (det er ikke alltid så viktig akkurat hva personen sier), kan vi også være kjappe til å reagere med paranoide tanker og konspirasjoner. Paranoide tanker kan blant annet være at vedkommende er ute etter oss og vil oss vondt, og vi holder på denne troen selv om vi får motbevis, (det hjelper heller til å bygge troen vår). Jeg hopper veldig lett på paranoia-toget, (det og andre grunner er hvorfor jeg har en tentativ Paranoid PF-diagnose), og det ødelegger utrolig mye for meg i relasjoner med andre, i behandling, og  når jeg skal gjøre hverdagslige ting som for eksempel skrive blogginnlegg, gå på butikken, selv lese en bok(!)

I tillegg til paranoia når vi er utsatt for stress og triggere, har vi også lett for å dissosiere. Dissosiasjon innebærer at vi føler vi ser oss selv eller situasjonen utenfra, føler oss frakoblet fra oss selv og/eller verden, kjente ting kan se ukjente og rare ut, vi kan oppleve mangel på følelse av eget selv, hukommelsestap, og identitetsforandring.

Alle disse svingningene og symptomene er veldig vanskelige og slitsomme å leve med hver dag, og det kan være grunnen til at vi ender opp med selvødeleggende og impulsiv atferd, som for eksempel rusmisbruk, slutter i jobb, avslutter forhold/relasjoner, hensynsløs pengebruk, ukritisk sex, overspising, og/eller vill bilkjøring. På toppen av dette er suicidalitet og selvskading tilbakevendende problemer. For min del handler disse tingene blant annet om å lete, (eller rettere sagt være på desperat jakt), etter verktøy for å regulere meg selv, lete etter bekreftelse, lete etter tegn til liv, til normalitet.

(Skriver dette innlegget i håp om at du som leser kanskje lærer noe nytt, får en aha-opplevelse, utvider kunnskapen du hadde fra før, og lærer meg og andre med BPF bedre å kjenne, og kanskje lettere vil forstå ting, tanker og opplevelser jeg vil skrive om seinere). Lærte du noe nytt? 🙂

Ari-13

å få en diagnose

Det finnes både fordeler og ulemper med det å få en diagnose, og det kan være veldig krevende for den det gjelder. Jeg har spurt noen med forskjellige psykiske diagnoser hvordan det var for dem, og hvilke tanker de har rundt det. Senere i innlegget kan du også lese min opplevelse rundt det.

Y OM DIAGNOSEN ANGST

«Jeg følte det var både positivt og negativt få diagnostisert at jeg har angst. Negativt fordi ingen vil jo ha angst, selv om det kan virke motsatt slik folk slenger det rundt at de har «angst for alt». At noen misbruker ordet gjør at folk ikke tar det seriøst. Men det var også positivt fordi jeg nå vet at jeg ikke holder på å bli gal eller noe når jeg får anfall eller har verre perioder, fordi jeg vet at det er noe som følger med diagnosen. Det er også fint å vite at det går an å fikse det, eller bli bedre, selv om det ikke alltid føles slik».

L OM DIAGNOSEN(E) PERSONLIGHETSFORSTYRRELSER

«Jeg var vel 20 eller 21 da jeg fikk to PF-diagnoser. For meg var det det veldig godt. Jeg følte meg unormal og rar, og det å faktisk få en diagnose på det gjorde at jeg følte det på en måte var en forklaring. Jeg har også følt samhold med andre med samme diagnose, det er så godt å se at det ikke bare er jeg som har det sånn jeg har det. Men jeg synes fortsatt det er litt vanskelig å snakke om akkurat PF-diagnosene, (jeg har andre óg), fordi jeg føler PF-er har fått et veldig dårlig rykte, mange blir på en måte redde eller usikre når de hører ordet».

aa300b60-37a7-4c04-91f8-6b903c2c0275

E OM DIAGNOSENE POSTTRAUMATISK STRESSLIDELSE OG KRONISK SUICIDALITET

«Jeg fikk PTSD-diagnosen i høst/vinter og det var en lettelse, for før det hadde jeg «bare» angst og depresjon. Det var en lettelse for da er det skrevet på papiret at jeg har traumer når jeg skal få hjelp. De har også uttalt seg om kronisk suicidalitet, og det var vanskelig, for hvis jeg snakker om tanker, får jeg bare beskjed om at det har jeg alltid..».

MIN OPPLEVELSE: BORDERLINE PERSONLIGHETSFORSTYRRELSE+

Å få de diagnosene jeg har, har for meg vært mest positivt. Å få de fikk meg til å føle meg sett og forstått, de ga noe å sette fingeren på, og de ga meg en forklaring på hvorfor jeg er og fungerer slik jeg gjør. Som L sa tidligere i innlegget, så følte jeg meg unormal og rar før jeg fikk vite at det var en grunn til det. Jeg følte meg slem og mislykka som menneske, fordi jeg ikke klarte å fungere på samme måte som majoriteten, (det gjør jeg i grunn fortsatt), men nå vet jeg at det ikke er min feil.

Å få diagnosene ga meg, på villspor alene i jungelen, en retningssans og et instinkt på sett og vis. Nå visste jeg hvor jeg befant meg og kunne derfor begynne på reisen min. Og når retningssansen slo inn tok det ikke lang tid før jeg kom over en liten landsby bebodd av mennesker som meg selv. Jeg var ikke alene. (Og videre, i den idylliske jungel-metaforen min, lærte beboerne meg overlevelsesteknikker og selvforsvar, de viste meg hvilke bær som var giftige og ikke, ogsåvidere).

afd232ef-a149-4351-8b7b-02d64bc1d6fe

Det å ha diagnosene på papiret har også gitt meg muligheten til å gå i en behandling som er tilrettelagt for mine problemstillinger, som jeg ikke ville hatt hvis ikke akkurat de ordene stod i journalen min.

Men det er alltid en bakside: det er fra før av mer enn nok stigma rundt «bare» depresjon og angst, som folk er sånn sett godt kjent med, men med en gang noen litt uvitende hører ordet personlighetsforstyrrelse, (eller f.eks bipolar eller schizofreni for den saks skyld), så går «crazy alert» rundt i hodet på dem og de tenker på seriemordere, manipulerende psykopater og voldelighet ovenfor andre, noe som i 99% av tilfellene ikke er et problem. (Skader vi noen, fysisk eller psykisk, så er det mest sannsynlig oss selv).

Det er mye fordommer ute og går, og det skaper avstand og intoleranse, som videre kan føre til mangel på muligheter med blant annet jobb, det å få ordentlig  og respektfull hjelp, (ja, for det er tilogmed utbredt med fordommer mot bl.a Borderline PF hos helsepersonell), og nære relasjoner. Jeg håper jeg kan være med å bekjempe de fordommene ved å være åpen om min psykiske helse og la dere bli kjent med (iallfall) mine diagnoser.

Ari-13