TANKER OM DETTE ÅRET OG DET NYE

Hun sitter i den røde stolen sin, kikker rett på meg. Jeg kan skimte litt empati i blikket hennes før hun spør. «Hvordan vil du oppsummere dette året?». Jeg trekker på skuldrene, vil helst ikke tenke på det, og håper hun tar hintet og lar det ligge. Men hintet blir ikke tatt. Hånden hennes beveger seg mot en tusj på bordet og hun tegner så opp en kurve på tavla, den går opp og ned. «Du har gjort mye bra. Du fikk lappen tilbake og har beholdt den, du startet i MBT og har jobbet bra der, åpnet deg for nye mennesker, delt av deg selv». Hun fortsetter en litt, men jeg forsvinner i mine egne tanker.

Jeg har ikke gjort en dritt, tenker jeg. Jeg treffer øynene hennes idét jeg løfter blikket, hun venter tydeligvis på et svar. «Hvordan vil du vurdere det da? Du kan tegne opp din egen kurve. Ja, gjør det», sier hun. Tårene kommer spontant, jeg får ikke tid til å stoppe dem. Jeg vet ikke helt hva det kommer av, om det er planene som gikk i vasken, SM-forsøket, dødsfallene, eller om det rett og slett bare er det å bli spurt om å tegne min egen kurve. Så skjør er prestasjonsangsten min. Uansett. Tårene kommer. Og forsterker følelsen av hat ovenfor meg selv og eget liv.

Processed with VSCO with kp2 preset

Ett år til gjennomført. Jeg har levd enda et år og et nytt står for dør. En liten følelse av nederlag har jeg, men jeg vet at jeg på en måte er på et bedre sted. Jeg har tatt opp interesser som hadde dabbet av og fått noen nye, medisiner har endelig kommet litt på plass og psyken er litt mer avslappet, jeg beveger meg også hver dag. Og det er der fokuset skal ligge. Jeg håper på å få gjøre mer av det jeg har startet med. Så selv om panikken for å leve ett nytt år gjør seg vel bemerket, skal det bli deilig å slette dette året og starte med blanke ark.

Ari-13

VINTER I ANMARSJ

Frosne duggdråper på busker og strå. Vinterdyne. Skrape bil om morgenen. Skjerf, lue, votter, et ekstra skjerf. Fortsatt henger det et ensomt, gult blad fra en grein her og der, men det blir tydeligere for hver dag – vinteren er i anmarsj. 

Min favorittårstid er på hell, og det er litt godt og litt surt. Høsten har ikke behandlet meg noe bra i år, livet har vært veldig tungt, og med det har jeg gått glipp av mye av det vakre denne årstiden har å by på. Nå kommer vinteren med sin utilgivelige og røskende kulde, og det er ikke akkurat noe jeg gleder meg så veldig til.

Processed with VSCO with kp2 preset

Jeg har tenkt lenge på hvordan jeg skal skrive dette innlegget, hvordan jeg skal komme i gang igjen, ta opp tråden. Hva skal jeg si, utlevere, hva skal jeg ikke si? For det er jo viktig med åpenhet, jeg vil ikke være redd for å være åpen, men man må også beskytte seg selv. Jeg har i grunn ikke blitt noe klokere med tiden som har gått, så dette får holde for nå. Jeg er tilbake, jeg lever.  

Ari-13

KJÆRE PAPPA

Du puster tungt. Smått sammenkrøpet i sykehussengen der du sover, omringet av maskiner og slanger, ser du så liten ut. Du er mindre enn jeg husker deg, men det har jo blitt en god stund siden, og jeg har jo vokst litt siden den gang. Det er noen år siden sist, pappa, og jeg vet at grunnen din til det sprang fra kjærlighet, men vi er sammen igjen nå. Jeg er her. Kjenner du hånden min i hånden din?

Kjære pappa, du har litt feber, så de har tatt av deg skjorta for å gjøre det litt bedre for deg. Jeg kan se sommerfuglen du har tatovert på brystet, og jeg smiler, jeg har en sommerfugl tatovert på brystet jeg óg. Du er våken nå, og jeg møter blikket ditt. Jeg kjenner igjen øynene dine, de ligner litt på mine. Det er en god følelse. Føler du lengselen  som fyller det lille hjertet mitt til hver eneste krok her jeg står ved siden av sengen din?

Kjære pappa, jeg ser du er sliten. Jeg vet livet har vært vanskelig for deg. Det er lov å gi slipp nå. Kjære pappa, det er greit.

Ari-13

PRØVER

Det har ikke vært mye overskudd i det siste, (men det er jo gammelt nytt, hehe). Det lille jeg har hatt har gått til å jobbe kreativt, eller i det minste prøve å jobbe kreativt. For «prøve» er et nøkkelord her. Det er mange følelser og tankeprosesser jeg må igjennom før pennen i det hele tatt møter papiret første gang. Det er en pågående kamp med Kritikeren og Perfeksjonisten i prosessene, både før og imens, men som oftest er jeg utslitt lenge før det kommer så langt – til dette møtet mellom penn og papir.

// Du kan finne meg på Instagram her

Men som sagt – nøkkelordet er prøver. Jeg prøver, og nitti prosent av tiden klarer jeg ikke å få gjennomslag, jeg får ikke til noe, ikke en strek. Men jeg prøver, og jo flere ganger jeg prøver, jo flere ganger har jeg muligheten til å komme til de små ti prosentene hvor jeg får noe på papiret, og enda bedre – et ferdig resultat. Jeg prøver flere ganger en tidligere, og jeg har faktisk klart å lage noen kreasjoner i det siste. Og jeg kommer til å fortsette å prøve, selv om jeg nitti prosent av gangene ikke får noe ut av det, selv om det tar enormt mye energi og krefter, i håp om de siste ti, fordi de gir meg noe. (Dette ble et rotete og surrete innlegg, men det får gå for denne gang).

Ari-13